Etter at jeg flytta til Bergen for snart to år siden og blei samboer med en fyr som ikke bare snakker om å gjøre ting, men faktisk gjør dem, har jeg vært mer opptatt av å – vel – gjøre ting, enn å sitte på ræva og håpe at internett kan underholde meg. Det første året jeg bodde i regnbyen var det faktisk mye sol og pent vær, og jeg rakk ganske raskt å bli glad i utsikta fra toppen av de sju «fjell». Været holdt seg riktignok ikke pent for alltid, og fra september og fram til nå (med unntak av to oppholdsuker i januar), har gjennomsnittsdagen sett omtrent sånn ut:

(legg merke til at det egentlig er parkeringsplass helt ned til det lille huset)

For å fortsette den gode trenden med sunne interesser, begynte jeg etter hvert å utfordre det gamle bildet av meg selv som en uhebredelig klønete frøken Stokkefot: jeg har blitt slengt rundt i raftingflåter, rent ned slalombakker og hoppa oppover klatrevegger, og har etter hvert skjønt at ingenting gjør kropp og sjel og tanker så sunne som å leke i naturen. Det hører med til historien at jeg mer enn én gang har grått av angst, både dinglende i klatreveggen og stående på kanten av en sikker død i slalombakken, men til syvende og sist har jeg kommet meg gjennom utfordringene uten verre skader enn et og annet blåmerke, og mestringsfølelsen som følger har gitt meg en helt ny hverdag. Jeg sover godt om natta, har mer selvtillit til å ha et sosialt liv, og jeg tror til og med jeg ler litt oftere enn før.

(buldrerommet på Fantoft, hvor jeg gjenoppdaga barndommens klatreglede)

Slapp av; jeg skal ikke gjøre dette til en av de der fitnessbloggene, og jeg skal heller ikke påstå å mene at hvis hele verden begynner med fysisk slitsom lek så vil verden bli et lykkelig sted. Jeg kommer ikke til å være spesielt selvutleverende, ei heller komme med smarte replikker om dagens samfunn. Sant å si aner jeg ikke hva jeg skal skrive, for alt jeg vet glemmer jeg alt og blir opptatt av å leve et liv utenfor internett igjen, men enn så lenge tar jeg en dag om gangen og ser hva som skjer. Inntil videre er bloggen gjenåpna, og med litt flaks blir ikke dette siste ord.

(hvis noen tilfeldigvis skulle være veldig interessert i hva jeg har å si om et tema, tar jeg imot tips, men det er ikke sikkert jeg følger dem)

Fortsett å lese

Halvannet år senere

Hei! Jeg kom akkurat på at jeg en gang i tida pleide å skrive ting, så jeg leste gjennom hele denne bloggen og oppdaga at jeg egentlig ikke har skrivi noe som helst på halvannet år (hvis vi ser bort ifra at jeg skriver ganske mye på jobb, hvor fokus ligger på paragrafer og rundskriv og retningslinjer og klart språk).

Siden sist har alt i stor grad vært rosenrødt, og jeg har gjort mye gøy, som for eksempel å reise til Thailand, begynne med klatring (primært innendørs, men også litt utendørs når det en sjelden gang er oppholdsvær i byen mellom de syv fjell), rafting og andre kjernesunne gjøremål.

La oss ta en håndsopprekning: finnes det fortsatt noen som legger merke til at jeg skriver dette?

Og i så fall: bør jeg prøve å gjenoppta skrivinga?

Ønskeliste

For de som er interessert; dette er hva jeg ønsker meg til jul:

Brettspill:
Besserwisser
Kokkelimonke
Cluedo
Scrabble

Film:
Kamilla & Tyven 1 og 2
Pelle og Proffen 1, 2 og 3
Svaneprinsessen
Kompani Orheim
Trolljegeren
Engelen
Cornelis
Flåklypa Grand Prix

Bok: (Obs! Pocketbøker, ikke innbundet.)
«Dette er mine gamle dager» av Tore Renberg
«Lykkens Sønn» av Herbjørg Wassmo
«Huset med den blinde glassveranda» av Herbjørg Wassmo, eventuelt hele Tora-trilogien (helst i tre bøker)

Jeg sender samme ønskeliste til alle som spør, så det er kjekt å legge ved byttelapp. Det er også gøy å få bøker/filmer/cder som ikke er på ønskelista, men som du mener jeg bør ha. Og ellers ønsker jeg meg ikke kjøkkenting, for det har vi alt for mye av allerede.

Ellers skal jeg til Thailand 2. juledag, så sommerkjoler er også kos. (Vinterkjoler også, da.) Størrelse xs-s/34-36.

6

Jeg vet jeg ikke har skrevet på siden mai. Jeg vet jeg alltid lover at jeg skal bli flinkere til å skrive ofte igjen, at enkelte til og med sjekker bloggen min bortimot daglig i håp om at «kanskje idag». Jeg håper litt at noen i Oslo kanskje en gang i blant lurer på hvordan jeg har det i Bergen, og at de vil at jeg skal skrive om det.

Hverdagen i Bergen traff meg ganske fort – etter å ha vært innstilt på at jeg skulle flytte siden lenge før jeg egentlig sa det høyt, etter en ganske tung høst i Oslo, etter å ha distansert meg fra det gamle vante i et halvt år, så var det så naturlig å skulle være her. Jeg var så klar for å flytte at hele prosessen føltes ganske lite sensasjonell, og jeg har ikke helt klart å se hva jeg kunne fortelle som skulle være av interesse. Jeg har fått meg en ny jobb som jeg trives godt i, som utfordrer meg og som lærer meg nye ting, og jeg føler jeg gir mye tilbake i form av den erfaringa jeg har fra en helt annen slags bydel i en ganske annerledes by. Jeg har en kjæreste og samboer som får meg til å sove godt om natta, som holder hardt rundt meg hvis jeg våkner av mareritt, som får meg til å le (og ler tilbake av mine vitser), som fyller meg med en ro jeg aldri har klart å finne hverken alene eller med andre før. Jeg har gått turer i byfjellene, blitt kjent med brosteinsgatene, lært at det finnes både dårlige klær og dårlig vær.

Jeg har ikke helt klart å se hva det skulle være å skrive om – som om det at jeg har det godt ikke er verdt å få ned på papiret, som om det ikke er verdt å nevne at det valget jeg tok da jeg flytta til en ny by er et valg jeg ikke har angra på ett eneste sekund. Det jeg prøver å si er: jeg har det skikkelig fint, og jeg skal ikke love enda en gang at jeg skal skrive oftere, men kanskje jeg skriver litt oftere allikevel, nå som høsten og regnskyene nærmer seg.

Forresten har jeg gjort ganske mye spennende som fortjener å nevnes også; jeg har sett Pearl Jam spille konsert i Oslo Spektrum (fy faen, jeg gråt, jeg kom, jeg sang meg hes, jeg dansa), jeg har telta midt i en myr, jeg har rafta og jeg har utfordra høydeskrekken i tretopper. Jeg har kanskje hatt de seks minst kjedelige månedene i mitt liv, og kanskje det er lov å skrive om det, selv om det føles klissete?

Søndag

Idag er Bergen sånn som det her:

For anledningen har jeg kledd på meg sommerkjole og nye sandaler, spist frokost og lest i blomsterenghagen, og gått en tur på Joker for å pante flasker, bare fordi jeg trengte en unnskyldning for å komme meg ut. Kjæresten sitter på skolen og jobber med eksamen, og jeg er litt tiltaksløs fordi det er søndag. I morgen er det mandag, det er meldt like fint vær som idag, og vi har planer om å kjøpe grill og lage grillmat i hagen for å feire sommer og sol. Good times!

Hverdag i vest

Vekkeklokka ringer klokka 05.50 hver morra, og jeg slumrer alltid til 06.00, har ikke lyst til å stå opp i det hele tatt, men greier det uansett fordi Anders fikk en av de sollysvekkeklokkene i bursdagsgave, og når den gradvis lyser meg skarpere og skarpere i ansiktet (jeg ligger alltid ytterst i senga natt-til-jobbdag fordi jeg skal opp først, i helgene bytter vi plass) så lurer det kroppen min akkurat nok til at jeg ikke skrur av vekkeklokka i søvne. Klokka 07.00 går jeg hjemmefra og ser sola komme gradvis opp over Ulrikken, tar bybanen fra Danmarksplass og har lært meg de små melodiene som hører til hvert stopp inn til togstasjonen, nynner på «dum-DUM-dum: Nygård» og leser bok mens jeg tar toget gjennom fjellet til jobb.

Fra jobben min ser man fjell på hver side av en fjord, typisk vestnorsk fjordlandskap med måseskrik, og de siste to ukene har det fra tid til annen lukta svakt av kugjødsel ute. Jeg jobber på bondelandet, og selv om stillingsbeskrivelsen er den samme, så er det en helt annen type jobb. Jeg elska den forrige jobben min, men jeg er veldig sikker på at jeg kommer til å elske denne også, kjenner at jeg begynner å bli kjent med brukerne mine og at jeg endelig har tid til å bruke litt mer av det jeg lærte på skolen. Jeg drar hjem fra jobb en gang mellom 15 og 16, tar bybanen tilbake til Danmarksplass og går ca et kvarter i oppoverbakke (begynner å bli skikkelig fit), krøller meg sammen i sofaen inntil kjæresten og ser en film eller spiller Trivial Pursuit eller leser bok. Ganske ofte våkner jeg med hodet på brystet hans i sofaen mens vi ser en film, og konkluderer med at det er på tide å legge seg, med tanke på at jeg ikke klarer å holde øynene oppe. Vi legger oss alltid samtidig, og jeg sover som en stein hele natta, har ikke lenger problemer med å sovne, og våkner nesten aldri før klokka blir 05.50 og vekkeklokka ringer igjen.

Her er noen nye bilder av leiligheta, tatt for ca to uker siden:

Stua sett fra alle vinkler:

Kjøkkenet:

Utsikta fra stuevinduet (det kan faktisk være blå himmel i Bergen også):

Kjæresten på vei ned fra toppen av Løvstakken i påska:

Stikkord

Jeg skulle egentlig skrive masse denne uka; konsertanmeldelse (the Dandy Warhols, mmm), bursdagsbabbel og generelt bergenbabbel, illustrert med bilder. Problemet er bare det at noe rart har skjedd med internett, så pcen min vil ikke koble seg på. Jeg kan selvfølgelig bruke kjæresten sin, men det blir liksom ikke helt det samme. Uansett, internettproblemet blir forhåpentlig løst snart, og da kan det hende jeg gidder å skrive noe.

Her er en oppdatering i stikkord:
– siden sist har jeg blitt et år eldre
– Bergen er fortsatt bra
– jeg fikk sol i bursdagsgave
– jobben er veldig annerledes enn den gamle, men jeg koser meg
– jeg elsker leiligheta vår
– jeg går så mye i oppoverbakker nå om dagen at rumpa og lårene har blitt merkbart tightere

Frk. Stokkefot på flyttefot

Nå er det snart to måneder siden forrige gang jeg skrev noe, og siden sist har jeg altså gjort bergenser av meg. Det skjedde for fem dager siden, og jeg lover dyrt og hellig at jeg skal holde på Oslo-dialekta (kanskje bortsett fra når jeg er på byen, litt på samme måte som at når man er på byen i Køben så snakker man dansk). Jeg har også lovt at jeg skal bli flinkere til å blogge, sånn at de der hjemme kan vite at jeg lever, så here goes (vi får se hvor lenge det varer).

Idag er det torsdag, og det er endelig mulig å bevege seg fra sofaen i stua, til senga, til badet og til gangen uten å måtte klatre over pappesker, mye takket være at jeg har vært aleine hjemme om dagene mens Anders har vært på skolen, så jeg har hatt mye tid til å pakke ut. Nåja, det er fortsatt rotete her, vi har noe mellom 10 og 20 tomme pappesker stående mellom spisebordet og bokhylla, og vi har fortsatt noen fulle pappesker stående fordi vi har så mange bøker og filmer at vi trenger flere hyller for å kunne pakke ut. Dessuten mangler vi klesskap, og venter på at utleiern skal rydde plass i boden vår, så soveromsgulvet er fullt av klær, telt og soveposer. Etter noen dager som effektiv husmor nyter jeg nå muligheten til å gjøre absolutt ingenting i påvente av bod-, hylle- og skapplass, fyrer i peisen og tar livet max med ro fram til første dag i ny-jobb neste mandag.

Uansett, det er ikke så mye å skrive om, kjøreturen til Bergen gikk smertefritt, og takket være gode hjelpere var det fort gjort å pakke flyttelass både ut og inn av bilen. De siste dagene har som sagt bestått av utpakking, og februar gikk stort sett med til pakking og vasking av gamle-leiligheta. Og fordi jeg vet alle lurer på hvordan leiligheta ser ut; her er bilder av de delene som er ryddige nok til å kunne legges ut på internett:

Stua sett fra kjøkkendøra:

Stua fra pappeskerotet ved bokhylla:

Kjøkkenet:

Utsikta fra stuevinduet (hadde det ikke vært for at Bergen er tåkete idag (igjen), hadde man sett toppen av Ulriken, men man må visst nøye seg med den nederste halvdelen):

Full zoom gjennom skittent vindu, crappy bilde, men poenget er: vi har snøklokker i hagen!

Ethvert velmøblert hjem må selvfølgelig ha en didgeridoo på kjøkkenet:

11, 12

2011 var et bra år. Jeg gjorde mange ting for første gang:
– jeg skreiv en bacheloroppgave
– jeg gjorde det skikkelig bra på en muntlig eksamen
– jeg har gjort ferdig en bachelorgrad
– jeg har flytta hjemmefra
– jeg har blitt kvitt min gamle internettavhengighet, etter å ha bodd to måneder uten annet internett enn det på mobilen-
– jeg har truffet mannen i mitt liv
– jeg har fått min første ordentlige jobb
– jeg har vært i Bergen for første gang (og andre, og tredje, og fjerde, og femte gang)
– jeg har feira nyttår utenfor Norge
– jeg har vært i Tirana, Albania

Jeg vet at jeg skriver veldig lite for tiden. Det har en sammenheng med at jeg vente meg av med internett i sommer da jeg bare hadde mobilnettet, og dessuten at jeg bruker pc så mye på jobb at jeg egentlig ikke føler behovet for å bruke pc etter jobb i tillegg. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, og at 2012 også blir et veldig spennende år:
– jeg skal flytte ut av Oslo for første gang
– jeg skal bli samboer for første gang
– jeg skal få min andre ordentlige jobb

Jeg skal flytte til Bergen. På lørdag fikk vi beskjed om at den leiligheta vi ville ha er vår, og vi skal bo koselig og sentralt både i forhold til naturen og sentrum. Jeg skal jogge i skogen, gå tur i fjellet og gå eller sykle til sentrum. Dessuten skal jeg bo med han her, og det blir veldig fint:

Pumpkins, kjærleik

For tre og en halv uke siden så jeg et av mine favorittband live i Oslo Spektrum. For enda noen uker siden lovte jeg at selv om jeg er dårlig på å blogge for tiden, skulle jeg i hvert fall blogge om dét, og det sier kanskje litt om konserten at jeg ikke har klart å holde det løftet. Jeg har aldri vært på konsert alene før, og jeg følte meg litt utilpass da jeg stod aleine med ei øl, midt mellom tre grupper mennesker, venta på Pumpkins og irriterte meg over fyren bak som prata alt for mye til en sidemann som åpenbart stod og tenkte at han skulle ønske fyren holdt kjeft i bare ett minutt. Uansett, konserten var.. jeg vet ikke. Det var pene lys på scena, og jeg var takknemlig for at de ikke spilte flere av de nye låtene, men faktum er jo at Pumpkins er ikke Pumpkins lenger, men heller en småtjukk Corgan helt uten publikumskontakt, en anonym trommis, en litt teit bassjukke-jente og verdens mest keitete gitarist. Jeg hadde ikke kjempehøye forventninger, og det er jeg glad for, for da hadde jeg blitt skuffa, men det skal også sies at jeg koste meg glugg i hjel hele konserten igjennom, så det kan jo ikke ha vært så ille.

Forrige helg var jeg hos kjæresten i Bergen, vi så film, spiste tapas og lekte mimeleken, og jeg føler meg aldri så hjemme som når jeg er med han, selv om vi deler verdens minste seng (for det gir oss bare en unnskyldning til å sove ekstra tett), og aldri så jævlig som når jeg går på flybussen i retning Flesland og Oslo igjen. Nå er det høst-vinter, snart desember, snart kjæreste i min seng, snart nyttår, og da er vi i Tirana, Albania og drikker billig øl og fyller opp d-vitaminlagrene i kroppen. Ja! I mellomtiden jobber jeg meg opp flexitid, hører på Æ (deilig nordnorsk musikk, hør hør!) og prøver å ikke knekke helt i mørketida (løftet om sol og kjærleik gir meg motivasjon nok til å klare det).