Frk. Stokkefot på flyttefot

Nå er det snart to måneder siden forrige gang jeg skrev noe, og siden sist har jeg altså gjort bergenser av meg. Det skjedde for fem dager siden, og jeg lover dyrt og hellig at jeg skal holde på Oslo-dialekta (kanskje bortsett fra når jeg er på byen, litt på samme måte som at når man er på byen i Køben så snakker man dansk). Jeg har også lovt at jeg skal bli flinkere til å blogge, sånn at de der hjemme kan vite at jeg lever, så here goes (vi får se hvor lenge det varer).

Idag er det torsdag, og det er endelig mulig å bevege seg fra sofaen i stua, til senga, til badet og til gangen uten å måtte klatre over pappesker, mye takket være at jeg har vært aleine hjemme om dagene mens Anders har vært på skolen, så jeg har hatt mye tid til å pakke ut. Nåja, det er fortsatt rotete her, vi har noe mellom 10 og 20 tomme pappesker stående mellom spisebordet og bokhylla, og vi har fortsatt noen fulle pappesker stående fordi vi har så mange bøker og filmer at vi trenger flere hyller for å kunne pakke ut. Dessuten mangler vi klesskap, og venter på at utleiern skal rydde plass i boden vår, så soveromsgulvet er fullt av klær, telt og soveposer. Etter noen dager som effektiv husmor nyter jeg nå muligheten til å gjøre absolutt ingenting i påvente av bod-, hylle- og skapplass, fyrer i peisen og tar livet max med ro fram til første dag i ny-jobb neste mandag.

Uansett, det er ikke så mye å skrive om, kjøreturen til Bergen gikk smertefritt, og takket være gode hjelpere var det fort gjort å pakke flyttelass både ut og inn av bilen. De siste dagene har som sagt bestått av utpakking, og februar gikk stort sett med til pakking og vasking av gamle-leiligheta. Og fordi jeg vet alle lurer på hvordan leiligheta ser ut; her er bilder av de delene som er ryddige nok til å kunne legges ut på internett:

Stua sett fra kjøkkendøra:

Stua fra pappeskerotet ved bokhylla:

Kjøkkenet:

Utsikta fra stuevinduet (hadde det ikke vært for at Bergen er tåkete idag (igjen), hadde man sett toppen av Ulriken, men man må visst nøye seg med den nederste halvdelen):

Full zoom gjennom skittent vindu, crappy bilde, men poenget er: vi har snøklokker i hagen!

Ethvert velmøblert hjem må selvfølgelig ha en didgeridoo på kjøkkenet:

Advertisements

11, 12

2011 var et bra år. Jeg gjorde mange ting for første gang:
– jeg skreiv en bacheloroppgave
– jeg gjorde det skikkelig bra på en muntlig eksamen
– jeg har gjort ferdig en bachelorgrad
– jeg har flytta hjemmefra
– jeg har blitt kvitt min gamle internettavhengighet, etter å ha bodd to måneder uten annet internett enn det på mobilen-
– jeg har truffet mannen i mitt liv
– jeg har fått min første ordentlige jobb
– jeg har vært i Bergen for første gang (og andre, og tredje, og fjerde, og femte gang)
– jeg har feira nyttår utenfor Norge
– jeg har vært i Tirana, Albania

Jeg vet at jeg skriver veldig lite for tiden. Det har en sammenheng med at jeg vente meg av med internett i sommer da jeg bare hadde mobilnettet, og dessuten at jeg bruker pc så mye på jobb at jeg egentlig ikke føler behovet for å bruke pc etter jobb i tillegg. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, og at 2012 også blir et veldig spennende år:
– jeg skal flytte ut av Oslo for første gang
– jeg skal bli samboer for første gang
– jeg skal få min andre ordentlige jobb

Jeg skal flytte til Bergen. På lørdag fikk vi beskjed om at den leiligheta vi ville ha er vår, og vi skal bo koselig og sentralt både i forhold til naturen og sentrum. Jeg skal jogge i skogen, gå tur i fjellet og gå eller sykle til sentrum. Dessuten skal jeg bo med han her, og det blir veldig fint:


Pumpkins, kjærleik

For tre og en halv uke siden så jeg et av mine favorittband live i Oslo Spektrum. For enda noen uker siden lovte jeg at selv om jeg er dårlig på å blogge for tiden, skulle jeg i hvert fall blogge om dét, og det sier kanskje litt om konserten at jeg ikke har klart å holde det løftet. Jeg har aldri vært på konsert alene før, og jeg følte meg litt utilpass da jeg stod aleine med ei øl, midt mellom tre grupper mennesker, venta på Pumpkins og irriterte meg over fyren bak som prata alt for mye til en sidemann som åpenbart stod og tenkte at han skulle ønske fyren holdt kjeft i bare ett minutt. Uansett, konserten var.. jeg vet ikke. Det var pene lys på scena, og jeg var takknemlig for at de ikke spilte flere av de nye låtene, men faktum er jo at Pumpkins er ikke Pumpkins lenger, men heller en småtjukk Corgan helt uten publikumskontakt, en anonym trommis, en litt teit bassjukke-jente og verdens mest keitete gitarist. Jeg hadde ikke kjempehøye forventninger, og det er jeg glad for, for da hadde jeg blitt skuffa, men det skal også sies at jeg koste meg glugg i hjel hele konserten igjennom, så det kan jo ikke ha vært så ille.

Forrige helg var jeg hos kjæresten i Bergen, vi så film, spiste tapas og lekte mimeleken, og jeg føler meg aldri så hjemme som når jeg er med han, selv om vi deler verdens minste seng (for det gir oss bare en unnskyldning til å sove ekstra tett), og aldri så jævlig som når jeg går på flybussen i retning Flesland og Oslo igjen. Nå er det høst-vinter, snart desember, snart kjæreste i min seng, snart nyttår, og da er vi i Tirana, Albania og drikker billig øl og fyller opp d-vitaminlagrene i kroppen. Ja! I mellomtiden jobber jeg meg opp flexitid, hører på Æ (deilig nordnorsk musikk, hør hør!) og prøver å ikke knekke helt i mørketida (løftet om sol og kjærleik gir meg motivasjon nok til å klare det).


Til mamma, pappa og julenissen

Jeg tror egentlig jeg har blitt så gammel nå at jeg ikke får så mange gaver, og at gavene mine fra nå av kommer til å bestå av konfekt, telys og gulrotskrellere, men sannheten er at jeg har alt jeg trenger, og jeg trenger overhode ikke pyntegjenstander, og til jul ønsker jeg meg tidsfordriv.

Siden i sommer har jeg sett alle filmene i filmsamlinga mi minst en gang, jeg trenger noe nytt. Jeg er veldig glad i Disney-klassikere (De må ha norsk tale, ellers mister de hele nostalgi-verdien. Sverdet i stenen, Tornerose, Aristokattene, Pocahontas, Skjønnheten og udyret, Taran og den sorte gryte, og Svaneprinsessen er de jeg ønsker meg aller mest. De har alle utenom Svaneprinsessen til salgs på Platekompaniet nå.) og chickflicks (Love Actually og sånne britiske filmer med handling på 1700- og 1800-tallet og 1920-tallet med flosshatter og Keira Knightley i hovedrollen) på søndager – det må være snilt mot hodet og nervene, liksom.

Til vanlig liker jeg: American Beauty, Jeg er Dina, Star Wars complete saga blue ray-boksen, Brødrene Løvehjerte, Ronja Røverdatter, Pippi Langstrømpe (evt Astrid Lindgrens vidunderlige verden-boksen), Californication, Tarantino, gangsterfilmer og filmer hvor du vet akkurat hva som kommer til å skje, men så skjer noe helt annet. Det aller viktigste er at filmene kan byttes, sånn i tilfelle jeg får to eksemplarer.

Jeg blir også innmari glad for cder. Du kan se her hva jeg hører på for tiden. Jeg ønsker meg så mye musikk at jeg ikke klarer å plukke ut noe til en liste, men jeg synes det er veldig gøy å pakke opp og bli overraska, og jeg elsker at folk anbefaler meg musikk de liker selv. Igjen: sørg for at de kan byttes. Jeg har allerede to eksemplarer av Karpe Diem – Fire Vegger.

For en gangs skyld har jeg ingen spesifikke bokønsker (Det eneste jeg ønsker meg er «Dette er mine gamle dager» i pocketversjon, men den finnes fortsatt bare i hardback.), men jeg er glad i å lese generasjonsromaner (gjerne fra land langt unna, jeg er for eksempel veldig glad i Balansekunst og Huset ved moskeen) og oppvekstromaner om helt vanlige, litt fucka nordmenn (Hvite Niggere og bøkene om Jarle Klepp). Overrask meg gjerne, men legg ved kvittering eller byttelapp. Og det må være pocket, for jeg hater hardback!

Nå som jeg er ferdig med skolegang og lever en tanketom (neida) hverdag som arbeidstaker trenger jeg noe for å holde intellektet ved like: Trivial pursuit (ikke den der umulige mester-versjonen, men veldig gjerne den versjonen for oss vanlige dødelige), Letra mix og Scrabble. (Eventuelt Donald-kryssord)

Og sånn for å unngå at jeg husker tp-svarene fra gang til gang, og at Disney-klassikerne støver ned i hylla: Jeg er glad i rødvin, hvitvin (ikke for søt) og lettdrikkelig whiskey.


Å ikke skrive

Jeg åpner et tomt worddokument, lukker det igjen uten å skrive noen ting, har egentlig ingenting å skrive, eller i hvert fall ikke den trangen til å skrive. Folk ber meg skrive noe snart, og jeg vet det er lenge siden, men jeg skriver jo bare når jeg har det kjipt eller har driti meg ut, og greia er at jeg har det ikke kjipt og har heller ikke driti meg nevneverdig ut i det siste. Jeg har det ganske fint, men det er liksom ikke noe å skrive om, jeg tar t-banen til jobb 07.39 hver morgen, er på jobb 07.50, trives, men har masse å gjøre og jobber ofte lenger enn det egentlig er meninga at jeg skal jobbe, drar hjem, lager middag, stort sett bestående av masse grønnsaker og krydder og litt kylling, tar oppvasken mens maten steker/koker, eller steker en frossenpizza og lar oppvasken stå til neste dag, prater en evighet med kjæresten i telefonen, ser nyhetene på nrk, legger meg i senga, leser, sovner ofte før 23, nesten alltid før midnatt, i motsetning til før, og det er tross alt grenser for hvor interessant det er å skrive om, eller lese om. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, jeg hører masse på musikk og bruker masse tid sammen med venner, noen ganger blir jeg invitert på middag hos mamma eller pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra Bergen, kjærestebesøk, solskinn, regn, øl, film, armkrok, frisk luft, biljard, årets kanskje siste utepils, å sove to stykker i verdens minste seng, helt uten at det gjør noe, fordi man uansett ligger så tett at de to kroppene blir én, og selv om kjæresten bor i Bergen og jeg bor i Oslo, så har jeg det fint, jeg smiler masse, drømmer, tenker på alt det fine som kommer. I to måneder hadde jeg ikke internett utenom på mobilen, jeg husker ikke helt hva man bruker internett til utenom å sjekke mail og betale regninger, og jeg har ikke så mye å dele, men om to uker og tre dager skal jeg se Smashing Pumpkins i Spektrum, og jeg lover at jeg i hvert fall skal skrive om det.

I mellomtiden kan du høre på noe av den musikken jeg har hørt på siden jeg glemte hva internett var. klikk


Sommer 2011

Det er september, og jeg har klipt av Roskilde-armbåndet, sommern er offisielt over. Sommern er over, Akerselva renner over ved Nybrua og jeg har ikke engang skille etter Roskilde-armbåndet. Det har regna mye denne sommern, men fy faen, det har vært den beste sommern på lenge.

 

Sommern begynte på ordentlig på Roskilde, etter det som kanskje har vært de mest slitsomme seks månedene i hele mitt liv, og etter de ti dagene med sol og regn og alkohol og musikk og urinstøv og dansk kærlighed, begynte jeg i min første ordentlige jobb. Det tok meg nøyaktig fire og en halv arbeidsdag å ende opp på legevakta med beskjed om at jeg var sykemeldt i tre dager, for det finnes en grense for hvor mye kroppen min makter å få meg igjennom, og etter bachelor, eksamen, barnehagejobb, over 50 jobbsøknader, Roskilde, flytting, møbelkjøp, møbelbæring og møbelsnekring, og et halvt år uten en eneste dag til å bare chille, nådde jeg den grensa. Jeg sov i tre dager, og møtte opp på jobb, uthvilt og full av pågangsmot, og jeg må bare si det, at jeg trives så godt, jeg er så lykkelig over å kunne komme hjem på ettermiddagen og slappe av i stedet for å lese pensum, endelig! Men uansett, jeg har ikke reist masse eller opplevd ting som ingen andre har opplevd, men sommern 2011 har vært så bra, og her er hvorfor:

jeg har nytt hver eneste soldag ute i sola, fått fregner på nesa, tatt en øl og latt det bli med én øl, og noen ganger tatt en øl som har blitt til litt fler øl, jeg har fortapt meg i et par øyne, og to uker senere sett inn i de samme øynene og visst at han der, han er kjæresten min, og der er stikkordet for denne sommern; kjærlighet, når man går hjem fra Sofienbergparken om kvelden, og ei tilfeldig forbipasserende dame sier «Åh, det er så deilig å se par som er forelska!», å klinedanse rundt i stua, komme hjem fra jobb til Tom Waits i høyttalerne og et bord dekka med vannmelon, jordbær, sprudlevin og massasjeolje med sitronlukt, roadtrip fra Oslo til Bergen og tilbake igjen i pissregn og strålende solskinn, med de samme fem brennecdene i høyttalerne om igjen og om igjen, å dra til Bygdøy grytidlig en søndags morgen for å hoppe nakne fra en åtte meter høy klippe i soloppgangen, og det er dét denne sommern har handla om, alle de små tingene som får hjertet til å slå litt fortere og litt hardere, å virkelig sette pris på det man har, og å gi lang faen i hva hodet sier og bare la seg selv bli så forelska som det ikke går an å bli, og bare nyte det.

 

Det er september, det regner, jeg har vondt i halsen, har tette bihuler og hodepine, Akerselva renner over, og huden min er melkehvit, men jeg hører på Alice in Chains Unplugged og sitter i min egen sofa i min egen kåk, og jeg er skikkelig tilfreds, livet smiler.


Det er for vildt, mand!

Roskilde 2011 begynte sånn her:

Bussen gikk klokka 23.00, men vi kom selvfølgelig ikke på den første, og ikke den andre heller. Marthe og Ove kom seg på nummer tre, Carro, Dessie og jeg fikk pent vente på nummer fire, som gikk 23.40 og i tillegg stoppa innom hundre ekstra stoppesteder. Vi hadde en halvtimes stopp på en busstasjon i Gøteborg uten do, og jeg sov meg haka i navelhøyde til jeg hadde så vondt i nakken at det ikke gikk an å sove lenger. Klokka 08.00 gikk vi av bussen ved festivalområdet, og bega oss på en to timers gåtur til riktig inngang, med tunge sekker på ryggene og et 16-kilos telt buksert mellom oss. Vi lå i gresset og drakk vin, spiste matpakke, lekte spåkopp-drikkelek og sov til klokka blei seks og vi endelig kunne reise oss opp for en times kø, etterfulgt av en spurt i retning vår foretrukne campingplass. Vi var ganske mange i campen, og den første dagen la jeg meg tidlig, tradisjonen tro.

Roskilde 2011 fortsatte sånn her:

Jeg husker ikke hva som skjedde når, og det er ganske mye jeg ikke husker i det hele tatt, en naturlig konsekvens av festivalfest og det faktum at det faktisk er nesten to måneder siden festivalen begynte. Tradisjonen tro imponerte jeg fulle dansker med å snakke dansk, for er det noe jeg kan, så er det å snakke dansk når jeg er full. Tradisjonen tro gjorde vi et totalt mislykka forsøk på å pynte campen. (i år brukte jeg ca to timer på å brette papirsvaner i forskjellige farger og henge dem opp. det ble pent. etter et par timer så de mer ut som halvslappe slips enn svaner. et par dager senere lå de brune og istykkertrådde på bakken under partyteltet, blant sigarettstumper, salsadip, knust potetgull og halvspiste burgere.) Tradisjonen tro drakk vi iskald Strawberry Daquiri Grandissimo i sola, varm øl i skyggen av partyteltet, vi jakta på cosmo-kuer, og vi blanda jævla sterke drinker i Kildevæld-flasker. Etterpå skreiv vi ned alt det rare vi sa i ei bok. På Roskilde 2011 fikk jeg et vått kyss på kinnet av en krokodille. Jeg gikk barbeint i gresset med skoene i veska. Jeg gikk barbeint i gjørma mens jeg holdt gjørmete 20-kronersslippers i hendene.  Hver kveld ble til morgengry og tåke før jeg la meg, og nesten hver morgen klokka 07.30 eller 08.00 var jeg den første som stod opp, og den som fikk den beste skyggeplassen på bakken under partyteltet, sånn at jeg kunne våkne klokka 12 eller 13 med blåmerke på hofta, nesten helt uthvilt. En annen morgen var jeg den siste som stod opp, jeg proklamerte «Fy faen, så full jeg er,» og sovna i fosterstilling mellom de andres stoler. En kveld blei jeg matforgifta og la meg tidlig, men var heldigvis litt bedre dagen etterpå. En annen kveld fikk jeg 2007-flashbacks idet himmelen åpna seg over hodene våre og Mudskilde var et faktum før det hadde gått fem minutter. Føttene mine blei myke av gjørma, og vi søkte ly under Pavillion og så storøyde på lynene utafor. En dag brøyt det ut en spontan tautrekningskamp utenfor campen vår, og våre egne norske gutter slo de danske drænge, to ganger på rad. Roskilde 2011 var ikke det mest begivenhetsrike Roskilde jeg har hatt, men det var mitt femte år på rad, jeg slapp unna den årlige halsbetennelsen, jeg brukte nok solkrem, fikk fregner i ansiktet, ble sliten, men ikke døden nær, og jeg så noen konserter som produserte sommerfugler i magen og fikk hjertet til å slå litt ekstra hardt:

Portishead (jeg lurte på hvorfor i all verden jeg slutta å høre på det etter tiende klasse, og da de spilte Roads kjentes det ut som jeg skulle sprekke.), PJ Harvey (det var trangt, jeg hadde på meg ulljakke og gummistøvler og holdt på å omkomme av heteslag, men jeg stod med Karina, og vi dansa og sang, og alt var perfekt.), Atmosphere (han var booka på en alt for liten scene, jeg så ingenting annet enn publikum, men han har en fantastisk scenepersonlighet, og den konserten der representerte mye det som for meg er hele greia med Roskilde.), Kaizers (jeg har sett Kaizers live tusen ganger før, de skuffer aldri, og det er noe litt ekstra fint med å sitte på gresset ved Orange i sola og synge med til alle sangene, sammen med alle danskene og svenskene som egentlig ikke kan teksten.), Lykke Li (jeg har ikke ord, fantastiske kvinnemenneske!), Kitchie Kitchie Ki Me O (kvelden med syndefloden ble til en gjørmete natt med opphold, klokka var 03, og jeg ante ikke hva jeg gikk til, det var kanskje 50 stykker i publikum og jeg dansa og drakk sitronbrus med sitronsprit fra Kildevæld-flaske, og jeg var fortsatt rusa på stemmen til Lykke Li.). Vi så en hel del annet også, men det er ikke noe poeng i å nevne alt, og det er ikke noe poeng i å huske alt heller.

(Jeg begynte å legge inn bildene her, men 84 bilder i ett blogginnlegg er alt for mye jobb til at jeg gidder.)