Kategoriarkiv: musikk

Pumpkins, kjærleik

For tre og en halv uke siden så jeg et av mine favorittband live i Oslo Spektrum. For enda noen uker siden lovte jeg at selv om jeg er dårlig på å blogge for tiden, skulle jeg i hvert fall blogge om dét, og det sier kanskje litt om konserten at jeg ikke har klart å holde det løftet. Jeg har aldri vært på konsert alene før, og jeg følte meg litt utilpass da jeg stod aleine med ei øl, midt mellom tre grupper mennesker, venta på Pumpkins og irriterte meg over fyren bak som prata alt for mye til en sidemann som åpenbart stod og tenkte at han skulle ønske fyren holdt kjeft i bare ett minutt. Uansett, konserten var.. jeg vet ikke. Det var pene lys på scena, og jeg var takknemlig for at de ikke spilte flere av de nye låtene, men faktum er jo at Pumpkins er ikke Pumpkins lenger, men heller en småtjukk Corgan helt uten publikumskontakt, en anonym trommis, en litt teit bassjukke-jente og verdens mest keitete gitarist. Jeg hadde ikke kjempehøye forventninger, og det er jeg glad for, for da hadde jeg blitt skuffa, men det skal også sies at jeg koste meg glugg i hjel hele konserten igjennom, så det kan jo ikke ha vært så ille.

Forrige helg var jeg hos kjæresten i Bergen, vi så film, spiste tapas og lekte mimeleken, og jeg føler meg aldri så hjemme som når jeg er med han, selv om vi deler verdens minste seng (for det gir oss bare en unnskyldning til å sove ekstra tett), og aldri så jævlig som når jeg går på flybussen i retning Flesland og Oslo igjen. Nå er det høst-vinter, snart desember, snart kjæreste i min seng, snart nyttår, og da er vi i Tirana, Albania og drikker billig øl og fyller opp d-vitaminlagrene i kroppen. Ja! I mellomtiden jobber jeg meg opp flexitid, hører på Æ (deilig nordnorsk musikk, hør hør!) og prøver å ikke knekke helt i mørketida (løftet om sol og kjærleik gir meg motivasjon nok til å klare det).

Reklamer

Å ikke skrive

Jeg åpner et tomt worddokument, lukker det igjen uten å skrive noen ting, har egentlig ingenting å skrive, eller i hvert fall ikke den trangen til å skrive. Folk ber meg skrive noe snart, og jeg vet det er lenge siden, men jeg skriver jo bare når jeg har det kjipt eller har driti meg ut, og greia er at jeg har det ikke kjipt og har heller ikke driti meg nevneverdig ut i det siste. Jeg har det ganske fint, men det er liksom ikke noe å skrive om, jeg tar t-banen til jobb 07.39 hver morgen, er på jobb 07.50, trives, men har masse å gjøre og jobber ofte lenger enn det egentlig er meninga at jeg skal jobbe, drar hjem, lager middag, stort sett bestående av masse grønnsaker og krydder og litt kylling, tar oppvasken mens maten steker/koker, eller steker en frossenpizza og lar oppvasken stå til neste dag, prater en evighet med kjæresten i telefonen, ser nyhetene på nrk, legger meg i senga, leser, sovner ofte før 23, nesten alltid før midnatt, i motsetning til før, og det er tross alt grenser for hvor interessant det er å skrive om, eller lese om. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, jeg hører masse på musikk og bruker masse tid sammen med venner, noen ganger blir jeg invitert på middag hos mamma eller pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra Bergen, kjærestebesøk, solskinn, regn, øl, film, armkrok, frisk luft, biljard, årets kanskje siste utepils, å sove to stykker i verdens minste seng, helt uten at det gjør noe, fordi man uansett ligger så tett at de to kroppene blir én, og selv om kjæresten bor i Bergen og jeg bor i Oslo, så har jeg det fint, jeg smiler masse, drømmer, tenker på alt det fine som kommer. I to måneder hadde jeg ikke internett utenom på mobilen, jeg husker ikke helt hva man bruker internett til utenom å sjekke mail og betale regninger, og jeg har ikke så mye å dele, men om to uker og tre dager skal jeg se Smashing Pumpkins i Spektrum, og jeg lover at jeg i hvert fall skal skrive om det.

I mellomtiden kan du høre på noe av den musikken jeg har hørt på siden jeg glemte hva internett var. klikk


Sommer 2011

Det er september, og jeg har klipt av Roskilde-armbåndet, sommern er offisielt over. Sommern er over, Akerselva renner over ved Nybrua og jeg har ikke engang skille etter Roskilde-armbåndet. Det har regna mye denne sommern, men fy faen, det har vært den beste sommern på lenge.

 

Sommern begynte på ordentlig på Roskilde, etter det som kanskje har vært de mest slitsomme seks månedene i hele mitt liv, og etter de ti dagene med sol og regn og alkohol og musikk og urinstøv og dansk kærlighed, begynte jeg i min første ordentlige jobb. Det tok meg nøyaktig fire og en halv arbeidsdag å ende opp på legevakta med beskjed om at jeg var sykemeldt i tre dager, for det finnes en grense for hvor mye kroppen min makter å få meg igjennom, og etter bachelor, eksamen, barnehagejobb, over 50 jobbsøknader, Roskilde, flytting, møbelkjøp, møbelbæring og møbelsnekring, og et halvt år uten en eneste dag til å bare chille, nådde jeg den grensa. Jeg sov i tre dager, og møtte opp på jobb, uthvilt og full av pågangsmot, og jeg må bare si det, at jeg trives så godt, jeg er så lykkelig over å kunne komme hjem på ettermiddagen og slappe av i stedet for å lese pensum, endelig! Men uansett, jeg har ikke reist masse eller opplevd ting som ingen andre har opplevd, men sommern 2011 har vært så bra, og her er hvorfor:

jeg har nytt hver eneste soldag ute i sola, fått fregner på nesa, tatt en øl og latt det bli med én øl, og noen ganger tatt en øl som har blitt til litt fler øl, jeg har fortapt meg i et par øyne, og to uker senere sett inn i de samme øynene og visst at han der, han er kjæresten min, og der er stikkordet for denne sommern; kjærlighet, når man går hjem fra Sofienbergparken om kvelden, og ei tilfeldig forbipasserende dame sier «Åh, det er så deilig å se par som er forelska!», å klinedanse rundt i stua, komme hjem fra jobb til Tom Waits i høyttalerne og et bord dekka med vannmelon, jordbær, sprudlevin og massasjeolje med sitronlukt, roadtrip fra Oslo til Bergen og tilbake igjen i pissregn og strålende solskinn, med de samme fem brennecdene i høyttalerne om igjen og om igjen, å dra til Bygdøy grytidlig en søndags morgen for å hoppe nakne fra en åtte meter høy klippe i soloppgangen, og det er dét denne sommern har handla om, alle de små tingene som får hjertet til å slå litt fortere og litt hardere, å virkelig sette pris på det man har, og å gi lang faen i hva hodet sier og bare la seg selv bli så forelska som det ikke går an å bli, og bare nyte det.

 

Det er september, det regner, jeg har vondt i halsen, har tette bihuler og hodepine, Akerselva renner over, og huden min er melkehvit, men jeg hører på Alice in Chains Unplugged og sitter i min egen sofa i min egen kåk, og jeg er skikkelig tilfreds, livet smiler.


Det er for vildt, mand!

Roskilde 2011 begynte sånn her:

Bussen gikk klokka 23.00, men vi kom selvfølgelig ikke på den første, og ikke den andre heller. Marthe og Ove kom seg på nummer tre, Carro, Dessie og jeg fikk pent vente på nummer fire, som gikk 23.40 og i tillegg stoppa innom hundre ekstra stoppesteder. Vi hadde en halvtimes stopp på en busstasjon i Gøteborg uten do, og jeg sov meg haka i navelhøyde til jeg hadde så vondt i nakken at det ikke gikk an å sove lenger. Klokka 08.00 gikk vi av bussen ved festivalområdet, og bega oss på en to timers gåtur til riktig inngang, med tunge sekker på ryggene og et 16-kilos telt buksert mellom oss. Vi lå i gresset og drakk vin, spiste matpakke, lekte spåkopp-drikkelek og sov til klokka blei seks og vi endelig kunne reise oss opp for en times kø, etterfulgt av en spurt i retning vår foretrukne campingplass. Vi var ganske mange i campen, og den første dagen la jeg meg tidlig, tradisjonen tro.

Roskilde 2011 fortsatte sånn her:

Jeg husker ikke hva som skjedde når, og det er ganske mye jeg ikke husker i det hele tatt, en naturlig konsekvens av festivalfest og det faktum at det faktisk er nesten to måneder siden festivalen begynte. Tradisjonen tro imponerte jeg fulle dansker med å snakke dansk, for er det noe jeg kan, så er det å snakke dansk når jeg er full. Tradisjonen tro gjorde vi et totalt mislykka forsøk på å pynte campen. (i år brukte jeg ca to timer på å brette papirsvaner i forskjellige farger og henge dem opp. det ble pent. etter et par timer så de mer ut som halvslappe slips enn svaner. et par dager senere lå de brune og istykkertrådde på bakken under partyteltet, blant sigarettstumper, salsadip, knust potetgull og halvspiste burgere.) Tradisjonen tro drakk vi iskald Strawberry Daquiri Grandissimo i sola, varm øl i skyggen av partyteltet, vi jakta på cosmo-kuer, og vi blanda jævla sterke drinker i Kildevæld-flasker. Etterpå skreiv vi ned alt det rare vi sa i ei bok. På Roskilde 2011 fikk jeg et vått kyss på kinnet av en krokodille. Jeg gikk barbeint i gresset med skoene i veska. Jeg gikk barbeint i gjørma mens jeg holdt gjørmete 20-kronersslippers i hendene.  Hver kveld ble til morgengry og tåke før jeg la meg, og nesten hver morgen klokka 07.30 eller 08.00 var jeg den første som stod opp, og den som fikk den beste skyggeplassen på bakken under partyteltet, sånn at jeg kunne våkne klokka 12 eller 13 med blåmerke på hofta, nesten helt uthvilt. En annen morgen var jeg den siste som stod opp, jeg proklamerte «Fy faen, så full jeg er,» og sovna i fosterstilling mellom de andres stoler. En kveld blei jeg matforgifta og la meg tidlig, men var heldigvis litt bedre dagen etterpå. En annen kveld fikk jeg 2007-flashbacks idet himmelen åpna seg over hodene våre og Mudskilde var et faktum før det hadde gått fem minutter. Føttene mine blei myke av gjørma, og vi søkte ly under Pavillion og så storøyde på lynene utafor. En dag brøyt det ut en spontan tautrekningskamp utenfor campen vår, og våre egne norske gutter slo de danske drænge, to ganger på rad. Roskilde 2011 var ikke det mest begivenhetsrike Roskilde jeg har hatt, men det var mitt femte år på rad, jeg slapp unna den årlige halsbetennelsen, jeg brukte nok solkrem, fikk fregner i ansiktet, ble sliten, men ikke døden nær, og jeg så noen konserter som produserte sommerfugler i magen og fikk hjertet til å slå litt ekstra hardt:

Portishead (jeg lurte på hvorfor i all verden jeg slutta å høre på det etter tiende klasse, og da de spilte Roads kjentes det ut som jeg skulle sprekke.), PJ Harvey (det var trangt, jeg hadde på meg ulljakke og gummistøvler og holdt på å omkomme av heteslag, men jeg stod med Karina, og vi dansa og sang, og alt var perfekt.), Atmosphere (han var booka på en alt for liten scene, jeg så ingenting annet enn publikum, men han har en fantastisk scenepersonlighet, og den konserten der representerte mye det som for meg er hele greia med Roskilde.), Kaizers (jeg har sett Kaizers live tusen ganger før, de skuffer aldri, og det er noe litt ekstra fint med å sitte på gresset ved Orange i sola og synge med til alle sangene, sammen med alle danskene og svenskene som egentlig ikke kan teksten.), Lykke Li (jeg har ikke ord, fantastiske kvinnemenneske!), Kitchie Kitchie Ki Me O (kvelden med syndefloden ble til en gjørmete natt med opphold, klokka var 03, og jeg ante ikke hva jeg gikk til, det var kanskje 50 stykker i publikum og jeg dansa og drakk sitronbrus med sitronsprit fra Kildevæld-flaske, og jeg var fortsatt rusa på stemmen til Lykke Li.). Vi så en hel del annet også, men det er ikke noe poeng i å nevne alt, og det er ikke noe poeng i å huske alt heller.

(Jeg begynte å legge inn bildene her, men 84 bilder i ett blogginnlegg er alt for mye jobb til at jeg gidder.)


01 – Frk. Stokkefot

Hei, jeg heter Stina, og i april fylte jeg 22 år. Noen hektiske uker senere stod jeg plutselig litt fortumla med en bachelorgrad i sosialt arbeid i den ene hånda, nøklene til min første egne leilighet i den andre hånda, endelig fri fra en studenttilværelse jeg var relativt misfornøyd med fra første stund, og fra å måtte smse mamma om hvor jeg var til enhver tid for å unngå å bli meldt savna hos politiet fordi jeg var så dum å stikke en tur på Rema 1000 for å kjøpe en frossenpizza. (neida, hun er ikke fullt så ille.) Poenget er at jeg er ferdig utdanna og på egne bein, og mine dager som middelmådig student kommer nok ikke til å bli savna, bortsett fra når jeg plutselig en dag sitter der og har lyst på to måneder sommerferie.

Uansett, la oss begynne med Frk. Stokkefot. Hun har fulgt meg siden åttende klasse, og er den som har skylda hver gang jeg driter meg ut. Jeg kunne sannsynligvis ha skrevet opptil flere bøker om alt det dumme jeg har gjort. Jeg er en evig kløne, og den eneste grunnen til at jeg til dags dato aldri har brukket et bein i kroppen, er at jeg er født med gullhår i ræva. Dessuten er jeg utstyrt med en god porsjon selvironi, og uten den egenskapen ville jeg nok ha dødd av skam for mange år siden – du skal nemlig lete lenge etter noen som er flinkere til å gjøre ting vanskelig for seg selv. På den annen side bidrar jeg med en god porsjon underholdning for de som hører om pinlighetene mine, og det er jo alltid godt å vite at man kan få andre til å le, om ikke annet.

Jeg liker å le, og hvis jeg ler litt ekstra mye, hender det at jeg grynter litt i samme slengen. Det jeg ler mest av, er for eksempel: å se folk gå på trynet, meg selv (ikke med meg, men av meg. se forrige avsnitt.), politisk ukorrekthet, uheldige orddelingsfeil.

En gang i tiden var jeg veldig kreativ, og brukte all ledig tid på å skrive, tegne og male, men så begynte jeg på medier og kommunikasjon, mista all tro på meg selv, og ga opp drømmen om å bli forfatter. En gang i tiden var jeg også av den oppfatning at jeg kunne veldig mye om politikk, jeg brukte palestinaskjerf og hadde både veske, beltespenne og lue med Che Guevara på, men så fant jeg ut at jeg egentlig ikke kan noenting om politikk, og at det ikke er noe poeng i å engasjere seg, for fred på jorden er tross alt et tapsprosjekt, og det får være grenser for hvilke skuffelser man skal være nødt til å utsette seg selv for. (neida, jeg er ikke fullt så pessimistisk. bare nesten.) En gang i tiden leste jeg skjønnlitteratur hele tiden, men så begynte jeg å studere, og leste pensum på kollektivtrafikken, pensum på fritiden, pensum på senga, og bare en sjelden gang skjønnlitteratur i feriene, jeg er lei av pensum, og har gleda meg som en unge på julaften til jeg kunne selge alle pensumbøkene og konsentrere meg for fullt om Ambjørnsen, Bjørneboe, Loe, Renberg og Wassmo igjen. (jeg har dessverre vært opptatt av å få meg jobb, være sosial, bli forelska og flytte til å komme ordentlig i gang enda.) En gang i tiden så jeg en film om dagen, og jeg glemte den interessen da jeg var student, men sommerns regndager og søndager har latt meg finne tilbake til den. Som student hadde jeg allikevel god tid til å pløye gjennom ganske mange hundre timer med OZ, Dexter, Skins, Californication, Breaking Bad, Rome, og Six Feet Under, så det med tida er egentlig bare en dårlig unnskyldning for at jeg blei for lat og passiv av å være student til å faktisk gidde å reise meg for å hente en bok/dvd.

Ting jeg liker: tv-serier, filmer og bøker som får meg til å le, gråte og rase med karakterene, kattepuser, å være våken om natta, å sove om dagen, å danse, den roen jeg får i meg når jeg en sjelden gang finner motivasjon til å tegne, sommer, festival, Roskilde, lange klemmer og enda lengre kyss, å synge høyt til høy musikk mens jeg kjører bil på motorveien, musikk, generelt, jeg elsker musikk, alle sjangre fra rap til metall til punk til pop til psy til visesanger til grunge til klassisk, å kle på meg en kjole som gjør at jeg føler meg skikkelig fin, body butter fra bodyshop, vin, øl og jordbær, å sove i kjærestens armer, engangsgrill med ostepølser i Frognerparken i sola i juli, å spontant gjøre noe skikkelig ufornuftig som jeg egentlig ikke tør, og våtservietter på Roskilde.

Ting jeg ikke liker: insomnia, edderkopper når jeg ikke er forberedt, å våkne opp dagen derpå og tenke «faen», å ikke ha pusekatt lenger, når jeg sovner på fullstendig upassende tidspunkter, for eksempel i veiledningstime på skolen, fordi jeg bare ikke makter å la være, rasisme, å sitte med blyanten over papiret, tenke «føkk it», og gi opp fordi jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, koffeinsjokk, vekkeklokker, lukta av bensin eller nylagt asfalt, min manglende evne til å la være å utsette å gjøre de tingene jeg ikke har lyst til å gjøre, at jeg alltid er kronisk tidlig ute selv om jeg vet at alle andre er kronisk for seint ute, dassen på Møllers, og den følelsen man får i kroppen når man kommer på at man har glemt å ta p-pilla.