Category Archives: konsert

6

Jeg vet jeg ikke har skrevet på siden mai. Jeg vet jeg alltid lover at jeg skal bli flinkere til å skrive ofte igjen, at enkelte til og med sjekker bloggen min bortimot daglig i håp om at «kanskje idag». Jeg håper litt at noen i Oslo kanskje en gang i blant lurer på hvordan jeg har det i Bergen, og at de vil at jeg skal skrive om det.

Hverdagen i Bergen traff meg ganske fort – etter å ha vært innstilt på at jeg skulle flytte siden lenge før jeg egentlig sa det høyt, etter en ganske tung høst i Oslo, etter å ha distansert meg fra det gamle vante i et halvt år, så var det så naturlig å skulle være her. Jeg var så klar for å flytte at hele prosessen føltes ganske lite sensasjonell, og jeg har ikke helt klart å se hva jeg kunne fortelle som skulle være av interesse. Jeg har fått meg en ny jobb som jeg trives godt i, som utfordrer meg og som lærer meg nye ting, og jeg føler jeg gir mye tilbake i form av den erfaringa jeg har fra en helt annen slags bydel i en ganske annerledes by. Jeg har en kjæreste og samboer som får meg til å sove godt om natta, som holder hardt rundt meg hvis jeg våkner av mareritt, som får meg til å le (og ler tilbake av mine vitser), som fyller meg med en ro jeg aldri har klart å finne hverken alene eller med andre før. Jeg har gått turer i byfjellene, blitt kjent med brosteinsgatene, lært at det finnes både dårlige klær og dårlig vær.

Jeg har ikke helt klart å se hva det skulle være å skrive om – som om det at jeg har det godt ikke er verdt å få ned på papiret, som om det ikke er verdt å nevne at det valget jeg tok da jeg flytta til en ny by er et valg jeg ikke har angra på ett eneste sekund. Det jeg prøver å si er: jeg har det skikkelig fint, og jeg skal ikke love enda en gang at jeg skal skrive oftere, men kanskje jeg skriver litt oftere allikevel, nå som høsten og regnskyene nærmer seg.

Forresten har jeg gjort ganske mye spennende som fortjener å nevnes også; jeg har sett Pearl Jam spille konsert i Oslo Spektrum (fy faen, jeg gråt, jeg kom, jeg sang meg hes, jeg dansa), jeg har telta midt i en myr, jeg har rafta og jeg har utfordra høydeskrekken i tretopper. Jeg har kanskje hatt de seks minst kjedelige månedene i mitt liv, og kanskje det er lov å skrive om det, selv om det føles klissete?

Advertisements

Stikkord

Jeg skulle egentlig skrive masse denne uka; konsertanmeldelse (the Dandy Warhols, mmm), bursdagsbabbel og generelt bergenbabbel, illustrert med bilder. Problemet er bare det at noe rart har skjedd med internett, så pcen min vil ikke koble seg på. Jeg kan selvfølgelig bruke kjæresten sin, men det blir liksom ikke helt det samme. Uansett, internettproblemet blir forhåpentlig løst snart, og da kan det hende jeg gidder å skrive noe.

Her er en oppdatering i stikkord:
– siden sist har jeg blitt et år eldre
– Bergen er fortsatt bra
– jeg fikk sol i bursdagsgave
– jobben er veldig annerledes enn den gamle, men jeg koser meg
– jeg elsker leiligheta vår
– jeg går så mye i oppoverbakker nå om dagen at rumpa og lårene har blitt merkbart tightere


Pumpkins, kjærleik

For tre og en halv uke siden så jeg et av mine favorittband live i Oslo Spektrum. For enda noen uker siden lovte jeg at selv om jeg er dårlig på å blogge for tiden, skulle jeg i hvert fall blogge om dét, og det sier kanskje litt om konserten at jeg ikke har klart å holde det løftet. Jeg har aldri vært på konsert alene før, og jeg følte meg litt utilpass da jeg stod aleine med ei øl, midt mellom tre grupper mennesker, venta på Pumpkins og irriterte meg over fyren bak som prata alt for mye til en sidemann som åpenbart stod og tenkte at han skulle ønske fyren holdt kjeft i bare ett minutt. Uansett, konserten var.. jeg vet ikke. Det var pene lys på scena, og jeg var takknemlig for at de ikke spilte flere av de nye låtene, men faktum er jo at Pumpkins er ikke Pumpkins lenger, men heller en småtjukk Corgan helt uten publikumskontakt, en anonym trommis, en litt teit bassjukke-jente og verdens mest keitete gitarist. Jeg hadde ikke kjempehøye forventninger, og det er jeg glad for, for da hadde jeg blitt skuffa, men det skal også sies at jeg koste meg glugg i hjel hele konserten igjennom, så det kan jo ikke ha vært så ille.

Forrige helg var jeg hos kjæresten i Bergen, vi så film, spiste tapas og lekte mimeleken, og jeg føler meg aldri så hjemme som når jeg er med han, selv om vi deler verdens minste seng (for det gir oss bare en unnskyldning til å sove ekstra tett), og aldri så jævlig som når jeg går på flybussen i retning Flesland og Oslo igjen. Nå er det høst-vinter, snart desember, snart kjæreste i min seng, snart nyttår, og da er vi i Tirana, Albania og drikker billig øl og fyller opp d-vitaminlagrene i kroppen. Ja! I mellomtiden jobber jeg meg opp flexitid, hører på Æ (deilig nordnorsk musikk, hør hør!) og prøver å ikke knekke helt i mørketida (løftet om sol og kjærleik gir meg motivasjon nok til å klare det).


Å ikke skrive

Jeg åpner et tomt worddokument, lukker det igjen uten å skrive noen ting, har egentlig ingenting å skrive, eller i hvert fall ikke den trangen til å skrive. Folk ber meg skrive noe snart, og jeg vet det er lenge siden, men jeg skriver jo bare når jeg har det kjipt eller har driti meg ut, og greia er at jeg har det ikke kjipt og har heller ikke driti meg nevneverdig ut i det siste. Jeg har det ganske fint, men det er liksom ikke noe å skrive om, jeg tar t-banen til jobb 07.39 hver morgen, er på jobb 07.50, trives, men har masse å gjøre og jobber ofte lenger enn det egentlig er meninga at jeg skal jobbe, drar hjem, lager middag, stort sett bestående av masse grønnsaker og krydder og litt kylling, tar oppvasken mens maten steker/koker, eller steker en frossenpizza og lar oppvasken stå til neste dag, prater en evighet med kjæresten i telefonen, ser nyhetene på nrk, legger meg i senga, leser, sovner ofte før 23, nesten alltid før midnatt, i motsetning til før, og det er tross alt grenser for hvor interessant det er å skrive om, eller lese om. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, jeg hører masse på musikk og bruker masse tid sammen med venner, noen ganger blir jeg invitert på middag hos mamma eller pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra Bergen, kjærestebesøk, solskinn, regn, øl, film, armkrok, frisk luft, biljard, årets kanskje siste utepils, å sove to stykker i verdens minste seng, helt uten at det gjør noe, fordi man uansett ligger så tett at de to kroppene blir én, og selv om kjæresten bor i Bergen og jeg bor i Oslo, så har jeg det fint, jeg smiler masse, drømmer, tenker på alt det fine som kommer. I to måneder hadde jeg ikke internett utenom på mobilen, jeg husker ikke helt hva man bruker internett til utenom å sjekke mail og betale regninger, og jeg har ikke så mye å dele, men om to uker og tre dager skal jeg se Smashing Pumpkins i Spektrum, og jeg lover at jeg i hvert fall skal skrive om det.

I mellomtiden kan du høre på noe av den musikken jeg har hørt på siden jeg glemte hva internett var. klikk


Det er for vildt, mand!

Roskilde 2011 begynte sånn her:

Bussen gikk klokka 23.00, men vi kom selvfølgelig ikke på den første, og ikke den andre heller. Marthe og Ove kom seg på nummer tre, Carro, Dessie og jeg fikk pent vente på nummer fire, som gikk 23.40 og i tillegg stoppa innom hundre ekstra stoppesteder. Vi hadde en halvtimes stopp på en busstasjon i Gøteborg uten do, og jeg sov meg haka i navelhøyde til jeg hadde så vondt i nakken at det ikke gikk an å sove lenger. Klokka 08.00 gikk vi av bussen ved festivalområdet, og bega oss på en to timers gåtur til riktig inngang, med tunge sekker på ryggene og et 16-kilos telt buksert mellom oss. Vi lå i gresset og drakk vin, spiste matpakke, lekte spåkopp-drikkelek og sov til klokka blei seks og vi endelig kunne reise oss opp for en times kø, etterfulgt av en spurt i retning vår foretrukne campingplass. Vi var ganske mange i campen, og den første dagen la jeg meg tidlig, tradisjonen tro.

Roskilde 2011 fortsatte sånn her:

Jeg husker ikke hva som skjedde når, og det er ganske mye jeg ikke husker i det hele tatt, en naturlig konsekvens av festivalfest og det faktum at det faktisk er nesten to måneder siden festivalen begynte. Tradisjonen tro imponerte jeg fulle dansker med å snakke dansk, for er det noe jeg kan, så er det å snakke dansk når jeg er full. Tradisjonen tro gjorde vi et totalt mislykka forsøk på å pynte campen. (i år brukte jeg ca to timer på å brette papirsvaner i forskjellige farger og henge dem opp. det ble pent. etter et par timer så de mer ut som halvslappe slips enn svaner. et par dager senere lå de brune og istykkertrådde på bakken under partyteltet, blant sigarettstumper, salsadip, knust potetgull og halvspiste burgere.) Tradisjonen tro drakk vi iskald Strawberry Daquiri Grandissimo i sola, varm øl i skyggen av partyteltet, vi jakta på cosmo-kuer, og vi blanda jævla sterke drinker i Kildevæld-flasker. Etterpå skreiv vi ned alt det rare vi sa i ei bok. På Roskilde 2011 fikk jeg et vått kyss på kinnet av en krokodille. Jeg gikk barbeint i gresset med skoene i veska. Jeg gikk barbeint i gjørma mens jeg holdt gjørmete 20-kronersslippers i hendene.  Hver kveld ble til morgengry og tåke før jeg la meg, og nesten hver morgen klokka 07.30 eller 08.00 var jeg den første som stod opp, og den som fikk den beste skyggeplassen på bakken under partyteltet, sånn at jeg kunne våkne klokka 12 eller 13 med blåmerke på hofta, nesten helt uthvilt. En annen morgen var jeg den siste som stod opp, jeg proklamerte «Fy faen, så full jeg er,» og sovna i fosterstilling mellom de andres stoler. En kveld blei jeg matforgifta og la meg tidlig, men var heldigvis litt bedre dagen etterpå. En annen kveld fikk jeg 2007-flashbacks idet himmelen åpna seg over hodene våre og Mudskilde var et faktum før det hadde gått fem minutter. Føttene mine blei myke av gjørma, og vi søkte ly under Pavillion og så storøyde på lynene utafor. En dag brøyt det ut en spontan tautrekningskamp utenfor campen vår, og våre egne norske gutter slo de danske drænge, to ganger på rad. Roskilde 2011 var ikke det mest begivenhetsrike Roskilde jeg har hatt, men det var mitt femte år på rad, jeg slapp unna den årlige halsbetennelsen, jeg brukte nok solkrem, fikk fregner i ansiktet, ble sliten, men ikke døden nær, og jeg så noen konserter som produserte sommerfugler i magen og fikk hjertet til å slå litt ekstra hardt:

Portishead (jeg lurte på hvorfor i all verden jeg slutta å høre på det etter tiende klasse, og da de spilte Roads kjentes det ut som jeg skulle sprekke.), PJ Harvey (det var trangt, jeg hadde på meg ulljakke og gummistøvler og holdt på å omkomme av heteslag, men jeg stod med Karina, og vi dansa og sang, og alt var perfekt.), Atmosphere (han var booka på en alt for liten scene, jeg så ingenting annet enn publikum, men han har en fantastisk scenepersonlighet, og den konserten der representerte mye det som for meg er hele greia med Roskilde.), Kaizers (jeg har sett Kaizers live tusen ganger før, de skuffer aldri, og det er noe litt ekstra fint med å sitte på gresset ved Orange i sola og synge med til alle sangene, sammen med alle danskene og svenskene som egentlig ikke kan teksten.), Lykke Li (jeg har ikke ord, fantastiske kvinnemenneske!), Kitchie Kitchie Ki Me O (kvelden med syndefloden ble til en gjørmete natt med opphold, klokka var 03, og jeg ante ikke hva jeg gikk til, det var kanskje 50 stykker i publikum og jeg dansa og drakk sitronbrus med sitronsprit fra Kildevæld-flaske, og jeg var fortsatt rusa på stemmen til Lykke Li.). Vi så en hel del annet også, men det er ikke noe poeng i å nevne alt, og det er ikke noe poeng i å huske alt heller.

(Jeg begynte å legge inn bildene her, men 84 bilder i ett blogginnlegg er alt for mye jobb til at jeg gidder.)