Category Archives: hverdag

6

Jeg vet jeg ikke har skrevet på siden mai. Jeg vet jeg alltid lover at jeg skal bli flinkere til å skrive ofte igjen, at enkelte til og med sjekker bloggen min bortimot daglig i håp om at «kanskje idag». Jeg håper litt at noen i Oslo kanskje en gang i blant lurer på hvordan jeg har det i Bergen, og at de vil at jeg skal skrive om det.

Hverdagen i Bergen traff meg ganske fort – etter å ha vært innstilt på at jeg skulle flytte siden lenge før jeg egentlig sa det høyt, etter en ganske tung høst i Oslo, etter å ha distansert meg fra det gamle vante i et halvt år, så var det så naturlig å skulle være her. Jeg var så klar for å flytte at hele prosessen føltes ganske lite sensasjonell, og jeg har ikke helt klart å se hva jeg kunne fortelle som skulle være av interesse. Jeg har fått meg en ny jobb som jeg trives godt i, som utfordrer meg og som lærer meg nye ting, og jeg føler jeg gir mye tilbake i form av den erfaringa jeg har fra en helt annen slags bydel i en ganske annerledes by. Jeg har en kjæreste og samboer som får meg til å sove godt om natta, som holder hardt rundt meg hvis jeg våkner av mareritt, som får meg til å le (og ler tilbake av mine vitser), som fyller meg med en ro jeg aldri har klart å finne hverken alene eller med andre før. Jeg har gått turer i byfjellene, blitt kjent med brosteinsgatene, lært at det finnes både dårlige klær og dårlig vær.

Jeg har ikke helt klart å se hva det skulle være å skrive om – som om det at jeg har det godt ikke er verdt å få ned på papiret, som om det ikke er verdt å nevne at det valget jeg tok da jeg flytta til en ny by er et valg jeg ikke har angra på ett eneste sekund. Det jeg prøver å si er: jeg har det skikkelig fint, og jeg skal ikke love enda en gang at jeg skal skrive oftere, men kanskje jeg skriver litt oftere allikevel, nå som høsten og regnskyene nærmer seg.

Forresten har jeg gjort ganske mye spennende som fortjener å nevnes også; jeg har sett Pearl Jam spille konsert i Oslo Spektrum (fy faen, jeg gråt, jeg kom, jeg sang meg hes, jeg dansa), jeg har telta midt i en myr, jeg har rafta og jeg har utfordra høydeskrekken i tretopper. Jeg har kanskje hatt de seks minst kjedelige månedene i mitt liv, og kanskje det er lov å skrive om det, selv om det føles klissete?

Advertisements

Hverdag i vest

Vekkeklokka ringer klokka 05.50 hver morra, og jeg slumrer alltid til 06.00, har ikke lyst til å stå opp i det hele tatt, men greier det uansett fordi Anders fikk en av de sollysvekkeklokkene i bursdagsgave, og når den gradvis lyser meg skarpere og skarpere i ansiktet (jeg ligger alltid ytterst i senga natt-til-jobbdag fordi jeg skal opp først, i helgene bytter vi plass) så lurer det kroppen min akkurat nok til at jeg ikke skrur av vekkeklokka i søvne. Klokka 07.00 går jeg hjemmefra og ser sola komme gradvis opp over Ulrikken, tar bybanen fra Danmarksplass og har lært meg de små melodiene som hører til hvert stopp inn til togstasjonen, nynner på «dum-DUM-dum: Nygård» og leser bok mens jeg tar toget gjennom fjellet til jobb.

Fra jobben min ser man fjell på hver side av en fjord, typisk vestnorsk fjordlandskap med måseskrik, og de siste to ukene har det fra tid til annen lukta svakt av kugjødsel ute. Jeg jobber på bondelandet, og selv om stillingsbeskrivelsen er den samme, så er det en helt annen type jobb. Jeg elska den forrige jobben min, men jeg er veldig sikker på at jeg kommer til å elske denne også, kjenner at jeg begynner å bli kjent med brukerne mine og at jeg endelig har tid til å bruke litt mer av det jeg lærte på skolen. Jeg drar hjem fra jobb en gang mellom 15 og 16, tar bybanen tilbake til Danmarksplass og går ca et kvarter i oppoverbakke (begynner å bli skikkelig fit), krøller meg sammen i sofaen inntil kjæresten og ser en film eller spiller Trivial Pursuit eller leser bok. Ganske ofte våkner jeg med hodet på brystet hans i sofaen mens vi ser en film, og konkluderer med at det er på tide å legge seg, med tanke på at jeg ikke klarer å holde øynene oppe. Vi legger oss alltid samtidig, og jeg sover som en stein hele natta, har ikke lenger problemer med å sovne, og våkner nesten aldri før klokka blir 05.50 og vekkeklokka ringer igjen.

Her er noen nye bilder av leiligheta, tatt for ca to uker siden:

Stua sett fra alle vinkler:

Kjøkkenet:

Utsikta fra stuevinduet (det kan faktisk være blå himmel i Bergen også):

Kjæresten på vei ned fra toppen av Løvstakken i påska:


Stikkord

Jeg skulle egentlig skrive masse denne uka; konsertanmeldelse (the Dandy Warhols, mmm), bursdagsbabbel og generelt bergenbabbel, illustrert med bilder. Problemet er bare det at noe rart har skjedd med internett, så pcen min vil ikke koble seg på. Jeg kan selvfølgelig bruke kjæresten sin, men det blir liksom ikke helt det samme. Uansett, internettproblemet blir forhåpentlig løst snart, og da kan det hende jeg gidder å skrive noe.

Her er en oppdatering i stikkord:
– siden sist har jeg blitt et år eldre
– Bergen er fortsatt bra
– jeg fikk sol i bursdagsgave
– jobben er veldig annerledes enn den gamle, men jeg koser meg
– jeg elsker leiligheta vår
– jeg går så mye i oppoverbakker nå om dagen at rumpa og lårene har blitt merkbart tightere


11, 12

2011 var et bra år. Jeg gjorde mange ting for første gang:
– jeg skreiv en bacheloroppgave
– jeg gjorde det skikkelig bra på en muntlig eksamen
– jeg har gjort ferdig en bachelorgrad
– jeg har flytta hjemmefra
– jeg har blitt kvitt min gamle internettavhengighet, etter å ha bodd to måneder uten annet internett enn det på mobilen-
– jeg har truffet mannen i mitt liv
– jeg har fått min første ordentlige jobb
– jeg har vært i Bergen for første gang (og andre, og tredje, og fjerde, og femte gang)
– jeg har feira nyttår utenfor Norge
– jeg har vært i Tirana, Albania

Jeg vet at jeg skriver veldig lite for tiden. Det har en sammenheng med at jeg vente meg av med internett i sommer da jeg bare hadde mobilnettet, og dessuten at jeg bruker pc så mye på jobb at jeg egentlig ikke føler behovet for å bruke pc etter jobb i tillegg. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, og at 2012 også blir et veldig spennende år:
– jeg skal flytte ut av Oslo for første gang
– jeg skal bli samboer for første gang
– jeg skal få min andre ordentlige jobb

Jeg skal flytte til Bergen. På lørdag fikk vi beskjed om at den leiligheta vi ville ha er vår, og vi skal bo koselig og sentralt både i forhold til naturen og sentrum. Jeg skal jogge i skogen, gå tur i fjellet og gå eller sykle til sentrum. Dessuten skal jeg bo med han her, og det blir veldig fint:


Pumpkins, kjærleik

For tre og en halv uke siden så jeg et av mine favorittband live i Oslo Spektrum. For enda noen uker siden lovte jeg at selv om jeg er dårlig på å blogge for tiden, skulle jeg i hvert fall blogge om dét, og det sier kanskje litt om konserten at jeg ikke har klart å holde det løftet. Jeg har aldri vært på konsert alene før, og jeg følte meg litt utilpass da jeg stod aleine med ei øl, midt mellom tre grupper mennesker, venta på Pumpkins og irriterte meg over fyren bak som prata alt for mye til en sidemann som åpenbart stod og tenkte at han skulle ønske fyren holdt kjeft i bare ett minutt. Uansett, konserten var.. jeg vet ikke. Det var pene lys på scena, og jeg var takknemlig for at de ikke spilte flere av de nye låtene, men faktum er jo at Pumpkins er ikke Pumpkins lenger, men heller en småtjukk Corgan helt uten publikumskontakt, en anonym trommis, en litt teit bassjukke-jente og verdens mest keitete gitarist. Jeg hadde ikke kjempehøye forventninger, og det er jeg glad for, for da hadde jeg blitt skuffa, men det skal også sies at jeg koste meg glugg i hjel hele konserten igjennom, så det kan jo ikke ha vært så ille.

Forrige helg var jeg hos kjæresten i Bergen, vi så film, spiste tapas og lekte mimeleken, og jeg føler meg aldri så hjemme som når jeg er med han, selv om vi deler verdens minste seng (for det gir oss bare en unnskyldning til å sove ekstra tett), og aldri så jævlig som når jeg går på flybussen i retning Flesland og Oslo igjen. Nå er det høst-vinter, snart desember, snart kjæreste i min seng, snart nyttår, og da er vi i Tirana, Albania og drikker billig øl og fyller opp d-vitaminlagrene i kroppen. Ja! I mellomtiden jobber jeg meg opp flexitid, hører på Æ (deilig nordnorsk musikk, hør hør!) og prøver å ikke knekke helt i mørketida (løftet om sol og kjærleik gir meg motivasjon nok til å klare det).


Å ikke skrive

Jeg åpner et tomt worddokument, lukker det igjen uten å skrive noen ting, har egentlig ingenting å skrive, eller i hvert fall ikke den trangen til å skrive. Folk ber meg skrive noe snart, og jeg vet det er lenge siden, men jeg skriver jo bare når jeg har det kjipt eller har driti meg ut, og greia er at jeg har det ikke kjipt og har heller ikke driti meg nevneverdig ut i det siste. Jeg har det ganske fint, men det er liksom ikke noe å skrive om, jeg tar t-banen til jobb 07.39 hver morgen, er på jobb 07.50, trives, men har masse å gjøre og jobber ofte lenger enn det egentlig er meninga at jeg skal jobbe, drar hjem, lager middag, stort sett bestående av masse grønnsaker og krydder og litt kylling, tar oppvasken mens maten steker/koker, eller steker en frossenpizza og lar oppvasken stå til neste dag, prater en evighet med kjæresten i telefonen, ser nyhetene på nrk, legger meg i senga, leser, sovner ofte før 23, nesten alltid før midnatt, i motsetning til før, og det er tross alt grenser for hvor interessant det er å skrive om, eller lese om. Hovedpoenget er at jeg har det veldig fint, jeg hører masse på musikk og bruker masse tid sammen med venner, noen ganger blir jeg invitert på middag hos mamma eller pappa. Jeg har akkurat kommet hjem fra Bergen, kjærestebesøk, solskinn, regn, øl, film, armkrok, frisk luft, biljard, årets kanskje siste utepils, å sove to stykker i verdens minste seng, helt uten at det gjør noe, fordi man uansett ligger så tett at de to kroppene blir én, og selv om kjæresten bor i Bergen og jeg bor i Oslo, så har jeg det fint, jeg smiler masse, drømmer, tenker på alt det fine som kommer. I to måneder hadde jeg ikke internett utenom på mobilen, jeg husker ikke helt hva man bruker internett til utenom å sjekke mail og betale regninger, og jeg har ikke så mye å dele, men om to uker og tre dager skal jeg se Smashing Pumpkins i Spektrum, og jeg lover at jeg i hvert fall skal skrive om det.

I mellomtiden kan du høre på noe av den musikken jeg har hørt på siden jeg glemte hva internett var. klikk


Sommer 2011

Det er september, og jeg har klipt av Roskilde-armbåndet, sommern er offisielt over. Sommern er over, Akerselva renner over ved Nybrua og jeg har ikke engang skille etter Roskilde-armbåndet. Det har regna mye denne sommern, men fy faen, det har vært den beste sommern på lenge.

 

Sommern begynte på ordentlig på Roskilde, etter det som kanskje har vært de mest slitsomme seks månedene i hele mitt liv, og etter de ti dagene med sol og regn og alkohol og musikk og urinstøv og dansk kærlighed, begynte jeg i min første ordentlige jobb. Det tok meg nøyaktig fire og en halv arbeidsdag å ende opp på legevakta med beskjed om at jeg var sykemeldt i tre dager, for det finnes en grense for hvor mye kroppen min makter å få meg igjennom, og etter bachelor, eksamen, barnehagejobb, over 50 jobbsøknader, Roskilde, flytting, møbelkjøp, møbelbæring og møbelsnekring, og et halvt år uten en eneste dag til å bare chille, nådde jeg den grensa. Jeg sov i tre dager, og møtte opp på jobb, uthvilt og full av pågangsmot, og jeg må bare si det, at jeg trives så godt, jeg er så lykkelig over å kunne komme hjem på ettermiddagen og slappe av i stedet for å lese pensum, endelig! Men uansett, jeg har ikke reist masse eller opplevd ting som ingen andre har opplevd, men sommern 2011 har vært så bra, og her er hvorfor:

jeg har nytt hver eneste soldag ute i sola, fått fregner på nesa, tatt en øl og latt det bli med én øl, og noen ganger tatt en øl som har blitt til litt fler øl, jeg har fortapt meg i et par øyne, og to uker senere sett inn i de samme øynene og visst at han der, han er kjæresten min, og der er stikkordet for denne sommern; kjærlighet, når man går hjem fra Sofienbergparken om kvelden, og ei tilfeldig forbipasserende dame sier «Åh, det er så deilig å se par som er forelska!», å klinedanse rundt i stua, komme hjem fra jobb til Tom Waits i høyttalerne og et bord dekka med vannmelon, jordbær, sprudlevin og massasjeolje med sitronlukt, roadtrip fra Oslo til Bergen og tilbake igjen i pissregn og strålende solskinn, med de samme fem brennecdene i høyttalerne om igjen og om igjen, å dra til Bygdøy grytidlig en søndags morgen for å hoppe nakne fra en åtte meter høy klippe i soloppgangen, og det er dét denne sommern har handla om, alle de små tingene som får hjertet til å slå litt fortere og litt hardere, å virkelig sette pris på det man har, og å gi lang faen i hva hodet sier og bare la seg selv bli så forelska som det ikke går an å bli, og bare nyte det.

 

Det er september, det regner, jeg har vondt i halsen, har tette bihuler og hodepine, Akerselva renner over, og huden min er melkehvit, men jeg hører på Alice in Chains Unplugged og sitter i min egen sofa i min egen kåk, og jeg er skikkelig tilfreds, livet smiler.