Kategoriarkiv: festival

Sommer 2011

Det er september, og jeg har klipt av Roskilde-armbåndet, sommern er offisielt over. Sommern er over, Akerselva renner over ved Nybrua og jeg har ikke engang skille etter Roskilde-armbåndet. Det har regna mye denne sommern, men fy faen, det har vært den beste sommern på lenge.

 

Sommern begynte på ordentlig på Roskilde, etter det som kanskje har vært de mest slitsomme seks månedene i hele mitt liv, og etter de ti dagene med sol og regn og alkohol og musikk og urinstøv og dansk kærlighed, begynte jeg i min første ordentlige jobb. Det tok meg nøyaktig fire og en halv arbeidsdag å ende opp på legevakta med beskjed om at jeg var sykemeldt i tre dager, for det finnes en grense for hvor mye kroppen min makter å få meg igjennom, og etter bachelor, eksamen, barnehagejobb, over 50 jobbsøknader, Roskilde, flytting, møbelkjøp, møbelbæring og møbelsnekring, og et halvt år uten en eneste dag til å bare chille, nådde jeg den grensa. Jeg sov i tre dager, og møtte opp på jobb, uthvilt og full av pågangsmot, og jeg må bare si det, at jeg trives så godt, jeg er så lykkelig over å kunne komme hjem på ettermiddagen og slappe av i stedet for å lese pensum, endelig! Men uansett, jeg har ikke reist masse eller opplevd ting som ingen andre har opplevd, men sommern 2011 har vært så bra, og her er hvorfor:

jeg har nytt hver eneste soldag ute i sola, fått fregner på nesa, tatt en øl og latt det bli med én øl, og noen ganger tatt en øl som har blitt til litt fler øl, jeg har fortapt meg i et par øyne, og to uker senere sett inn i de samme øynene og visst at han der, han er kjæresten min, og der er stikkordet for denne sommern; kjærlighet, når man går hjem fra Sofienbergparken om kvelden, og ei tilfeldig forbipasserende dame sier «Åh, det er så deilig å se par som er forelska!», å klinedanse rundt i stua, komme hjem fra jobb til Tom Waits i høyttalerne og et bord dekka med vannmelon, jordbær, sprudlevin og massasjeolje med sitronlukt, roadtrip fra Oslo til Bergen og tilbake igjen i pissregn og strålende solskinn, med de samme fem brennecdene i høyttalerne om igjen og om igjen, å dra til Bygdøy grytidlig en søndags morgen for å hoppe nakne fra en åtte meter høy klippe i soloppgangen, og det er dét denne sommern har handla om, alle de små tingene som får hjertet til å slå litt fortere og litt hardere, å virkelig sette pris på det man har, og å gi lang faen i hva hodet sier og bare la seg selv bli så forelska som det ikke går an å bli, og bare nyte det.

 

Det er september, det regner, jeg har vondt i halsen, har tette bihuler og hodepine, Akerselva renner over, og huden min er melkehvit, men jeg hører på Alice in Chains Unplugged og sitter i min egen sofa i min egen kåk, og jeg er skikkelig tilfreds, livet smiler.

Reklamer

Det er for vildt, mand!

Roskilde 2011 begynte sånn her:

Bussen gikk klokka 23.00, men vi kom selvfølgelig ikke på den første, og ikke den andre heller. Marthe og Ove kom seg på nummer tre, Carro, Dessie og jeg fikk pent vente på nummer fire, som gikk 23.40 og i tillegg stoppa innom hundre ekstra stoppesteder. Vi hadde en halvtimes stopp på en busstasjon i Gøteborg uten do, og jeg sov meg haka i navelhøyde til jeg hadde så vondt i nakken at det ikke gikk an å sove lenger. Klokka 08.00 gikk vi av bussen ved festivalområdet, og bega oss på en to timers gåtur til riktig inngang, med tunge sekker på ryggene og et 16-kilos telt buksert mellom oss. Vi lå i gresset og drakk vin, spiste matpakke, lekte spåkopp-drikkelek og sov til klokka blei seks og vi endelig kunne reise oss opp for en times kø, etterfulgt av en spurt i retning vår foretrukne campingplass. Vi var ganske mange i campen, og den første dagen la jeg meg tidlig, tradisjonen tro.

Roskilde 2011 fortsatte sånn her:

Jeg husker ikke hva som skjedde når, og det er ganske mye jeg ikke husker i det hele tatt, en naturlig konsekvens av festivalfest og det faktum at det faktisk er nesten to måneder siden festivalen begynte. Tradisjonen tro imponerte jeg fulle dansker med å snakke dansk, for er det noe jeg kan, så er det å snakke dansk når jeg er full. Tradisjonen tro gjorde vi et totalt mislykka forsøk på å pynte campen. (i år brukte jeg ca to timer på å brette papirsvaner i forskjellige farger og henge dem opp. det ble pent. etter et par timer så de mer ut som halvslappe slips enn svaner. et par dager senere lå de brune og istykkertrådde på bakken under partyteltet, blant sigarettstumper, salsadip, knust potetgull og halvspiste burgere.) Tradisjonen tro drakk vi iskald Strawberry Daquiri Grandissimo i sola, varm øl i skyggen av partyteltet, vi jakta på cosmo-kuer, og vi blanda jævla sterke drinker i Kildevæld-flasker. Etterpå skreiv vi ned alt det rare vi sa i ei bok. På Roskilde 2011 fikk jeg et vått kyss på kinnet av en krokodille. Jeg gikk barbeint i gresset med skoene i veska. Jeg gikk barbeint i gjørma mens jeg holdt gjørmete 20-kronersslippers i hendene.  Hver kveld ble til morgengry og tåke før jeg la meg, og nesten hver morgen klokka 07.30 eller 08.00 var jeg den første som stod opp, og den som fikk den beste skyggeplassen på bakken under partyteltet, sånn at jeg kunne våkne klokka 12 eller 13 med blåmerke på hofta, nesten helt uthvilt. En annen morgen var jeg den siste som stod opp, jeg proklamerte «Fy faen, så full jeg er,» og sovna i fosterstilling mellom de andres stoler. En kveld blei jeg matforgifta og la meg tidlig, men var heldigvis litt bedre dagen etterpå. En annen kveld fikk jeg 2007-flashbacks idet himmelen åpna seg over hodene våre og Mudskilde var et faktum før det hadde gått fem minutter. Føttene mine blei myke av gjørma, og vi søkte ly under Pavillion og så storøyde på lynene utafor. En dag brøyt det ut en spontan tautrekningskamp utenfor campen vår, og våre egne norske gutter slo de danske drænge, to ganger på rad. Roskilde 2011 var ikke det mest begivenhetsrike Roskilde jeg har hatt, men det var mitt femte år på rad, jeg slapp unna den årlige halsbetennelsen, jeg brukte nok solkrem, fikk fregner i ansiktet, ble sliten, men ikke døden nær, og jeg så noen konserter som produserte sommerfugler i magen og fikk hjertet til å slå litt ekstra hardt:

Portishead (jeg lurte på hvorfor i all verden jeg slutta å høre på det etter tiende klasse, og da de spilte Roads kjentes det ut som jeg skulle sprekke.), PJ Harvey (det var trangt, jeg hadde på meg ulljakke og gummistøvler og holdt på å omkomme av heteslag, men jeg stod med Karina, og vi dansa og sang, og alt var perfekt.), Atmosphere (han var booka på en alt for liten scene, jeg så ingenting annet enn publikum, men han har en fantastisk scenepersonlighet, og den konserten der representerte mye det som for meg er hele greia med Roskilde.), Kaizers (jeg har sett Kaizers live tusen ganger før, de skuffer aldri, og det er noe litt ekstra fint med å sitte på gresset ved Orange i sola og synge med til alle sangene, sammen med alle danskene og svenskene som egentlig ikke kan teksten.), Lykke Li (jeg har ikke ord, fantastiske kvinnemenneske!), Kitchie Kitchie Ki Me O (kvelden med syndefloden ble til en gjørmete natt med opphold, klokka var 03, og jeg ante ikke hva jeg gikk til, det var kanskje 50 stykker i publikum og jeg dansa og drakk sitronbrus med sitronsprit fra Kildevæld-flaske, og jeg var fortsatt rusa på stemmen til Lykke Li.). Vi så en hel del annet også, men det er ikke noe poeng i å nevne alt, og det er ikke noe poeng i å huske alt heller.

(Jeg begynte å legge inn bildene her, men 84 bilder i ett blogginnlegg er alt for mye jobb til at jeg gidder.)